Kraften og polariteten i ‘same love’
Hvis man tar utklipp av sosiale medier i juni, er #Pride det mest trendende tema. Ved første øyekast kan man forvente at samtalen handler om det artisten Macklemore kaller «Same Love» – en feiring av kjærlighet, inkludering og likestilling. I stedet ser vi en stadig mer polarisert debatt, som ikke bare utspiller seg på nettet.
Jimmy Westerheim
Grunnlegger The Human Aspect
Camilla Koveland
Tekstforfatter
Denne artikkelen inneholder sitater fra kortfilmen «Queer identity», som du finner integrert nederst i denne artikkelen. |
Hva er det ved pride som skaper det voldsomme engasjementet?
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har rapportert hver Juni om en tydelig økning i hatefulle ytringer, trusler og trakassering – både online og offline. Under årets Pride-uke markerte Norge fireårsdagen for terrorangrepet mot London Pub. En smertefull påminnelse om hvor polarisering til syvende og sist kan føre når hat mot en bestemt gruppe, som skeive, får vokse fritt. Å oppleve denne utviklingen i et land som ofte regnes som et av de tryggeste stedene for skeive, får en til å spørre: Hva er de underliggende mekanismene som driver denne dynamikken?
Det vi ser i dagens polariserte debatt om #Pride på nett, er at få mennesker fullt ut identifiserer seg med noen av de to hovednarrativene. På den ene siden har vi narrativet om at det heteronormative flertallets perspektiv bør være samfunnets styrende fundament; på den andre siden ser vi et krav om samfunnsendring der minoriteters behov danner grunnlaget for et nytt samfunn. Begge narrativene formes av at de setter egne perspektiver som en «sannhet», og dermed automatisk ekskluderer alle perspektiver som utfordrer dette. Mange velger derfor å begrense deltakelsen sin i dette tilspissede klimaet til en «likerklikk», en emneknagg eller en enkel profilramme – eller de forholder seg helt tause. De trekker seg heller unna enn å gå inn i de dypere samtalene som kreves for meningsfull endring. Det er en naturlig impuls å velge det som føles tryggest, av frykt for reaksjonene som kan komme hvis man sier ifra, samtidig som andre overbeviser seg selv om at dette ikke er deres kamp. Problemet med å tie er at det er de høyeste stemmene som ender opp med å forme samtalen.
Historien har vist at når polarisering får råde uimotsagt, kan fremskritt som en gang virket trygge, gradvis begynne å slå sprekker. Det er nettopp dette mange skeive opplever verden over akkurat nå.
Det er lett å bli historieløs. De fleste av oss forstår verden gjennom egne erfaringer og historier fortalt av foreldre og besteforeldre, kombinert med fortellingene vi møter på skolen, i mediene og i populærkulturen. Derfor er det lett å tro at dagens debatter om kjønnsidentitet og skeives rettigheter er noe nytt, eller representerer at vi er på den “utviklede” delen av skalaen. Et nærmere blikk på historien forteller en annen historie.
Lenge før moderne Pride-parader var flere samfunn mer åpne for kjønnsmangfold og likekjønnede forhold enn vi ofte anerkjenner i dag.
India er et godt eksempel der frem til den britiske koloniseringen anerkjente man tre kjønn. Dette ble brutalt endret gjennom kolonilovgivningen «Criminal Tribes Act», der det tredje kjønn ble kriminalisert. Gjennom sanksjonene i den nye loven ble århundrer med sosial aksept erstattet av skam, stigma og utstøting. Et annet eksempel er Botswana, der lover fra 1800-tallet som kriminaliserte homofili, først ble opphevet i 2019 etter en enstemmig avgjørelse i landets høyesterett i Gaborone. Lignende mønstre finnes i tidligere koloniserte samfunn i Afrika, Asia og Sør-Amerika, der kolonimaktene innførte rettssystemer og moralske rammeverk.
Historiske endringer som fortsetter å prege politikk og opinion verden over. Uganda er et ferskt eksempel, der bånd til kristne evangeliske organisasjoner i USA har støttet lovgivning mot skeive, inkludert loven mot homofili fra 2023. Likevel fremstilles denne utviklingen ofte i store deler av det globale nord som lokale kulturelle eller politiske uttrykk, snarere enn en del av en større historie preget av kolonimakt og eksport av konservative ideologier. Dette skaper en fortelling som ikke bare dekker over de historiske røttene til diskriminering, men som også gjør det lettere å betrakte ulike gruppers kamper som isolerte hendelser fremfor én felles kamp. Boe vi har sett tendenser til de siste årene ved store bevegelser som #metoo, #BLM, #freepalestine og #pride. Mange mener at man gikk glipp av en unik mulighet til å forene større bevegelser ved å knytte ulike gruppers rettigheter sammen under en felles sak. For når vi mister historien av syne, blir det lettere å se på diskriminering som noe som hører hjemme i bestemte kulturer, snarere enn noe som har blitt formet, eksportert og forsterket over tid. Det frarøver oss den kollektive styrken som ligger i å stå samlet bak en sak, og til syvende og sist bidrar det til å polarisere debatten om skeiv identitet ytterligere.
Historien viser oss at hovedproblemet med at polariserte grupperinger dominerer den offentlige debatten, ikke er at avstanden mellom ytterpunktene øker. Da dette i stor grad er en illusjon, ettersom ytterpunktene ofte er statiske. Det dypere problemet er de rådende oppfatninger av oppslutningen til ytterpunktene, som skaper en annen illusjon om at disse motpolene har støtte i befolkningen. Det oppstår en «masseappell» der massepsykologien trer i kraft og presser folk flest til å velge side. De som ønsker å unngå passivitet av frykt for å bli «kansellert» eller oppfattet som irrelevante, ender opp med å helle mot en av leirene – ofte i en posisjon som ligger langt unna deres egentlige synspunkter.
Samtidig forblir det store rommet mellom ytterpunktene – et sted der man kan stå med både nysgjerrighet og sårbarhet rundt egne meninger – tomt og usynlig for offentligheten. Et viktig og trygt rom for sunn uenighet forblir skjult; der vi kan samles for å dele perspektiver, utfordre hverandre og diskutere med mennesker vi liker og bryr oss om. Et sted der våre uferdige refleksjoner og tanker kan modnes til reflekterte meninger, omgitt av mennesker som respekterer oss uavhengig av vårt ståsted. Et rom som gjennom historien har vist seg å være avgjørende for samfunnet.
I sterk kontrast til hva vi ser i dag der ytterpunktene fremmer isolasjon og et behov for bekreftelse av egne meninger, samtidig som alt annet betraktes som en trussel – mens vi blendes av ytterpunktenes fengslende narrativer. I et slikt klima kan det å dele uferdige refleksjoner føre til utestengelse, trakassering, kansellering, tap av jobb, voksen kjeft eller skamming som tvinger deg tilbake i skallet under presset fra ytterpunktenes hegemoni. Dette bidrar til å forme den fragmenterte majoriteten vi ser i samfunnet i dag, der mange passivt forholder seg til ytterpunkter de ikke fullt ut kan identifisere seg med, som skaper en kløft i store deler av samfunnet. Et flertall holdt fra hverandre på tvers av de ekstreme motpolenes narrativer.
“Majoriteten blir dratt inn i å tro at dette er en debatt, som om at andre menneskers eksistens og identitet er noe vi som majoritet har rett til å diktere. Som frakobler oss fra vår menneskelighet, og distraherer oss fra det som kobler oss sammen Jimmy, Grunnlegger The Human Aspect
Den andre siden av denne tragiske dynamikken er hvordan den ofte kommer til uttrykk i hverdagen til skeive. Når man allerede bærer på en minoritetsidentitet som føles vanskelig å uttrykke åpent i et heteronormativt samfunn og et polarisert klima, er det mange som internaliserer dette forvridde narrativet som en underbevisst sannhet.
Dette forsterker eksisterende usikkerhet rundt ens egen eksistens: tanken om at ens egen tilværelse truer flertallets, og at det eneste trygge stedet å være, er ved ens egen «flokk». Dette er særlig kritisk i den ofte sårbare prosessen med å «komme ut» – overgangen fra å føle seg annerledes til å finne fotfeste i, og etter hvert omfavne, sin skeive identitet. Hvis man ikke ser dette trygge rommet gjenspeilet i sine nære omgivelser, står mange skeive overfor et valg: enten å undertrykke identiteten sin fullstendig og lene seg inn i heteronormative uttrykksformer, eller å lene seg inn i den motsatte polariteten, der man internalisere homofobiske holdninger og retorikk. Begge deler fører ofte til en selvdestruktiv tilværelse preget av hat mot ens egen identitet.
Dette hatet er i bunn og grunn en sammensatt refleksjon av samfunnets fiendtlighet mot skeive og ens egen indre usikkerhet; resultatet er et tungt selvhat fordi man ikke passer inn i «gruppen» – altså samfunnet. Det skaper en oppfatning av at ens egen identitet utgjør en direkte trussel mot å bli inkludert i fellesskapet. Ens håp endrer seg, ikke fordi man faktisk ikke klarer å akseptere seg selv, men fordi man speiler samfunnets avvisning.
En avvisning som kan være reell, delvis eller fullstendig innbilt, men som forblir uavklart fordi den springer ut av en antatt, men ikke etterprøvd, avvisning fra familie, lokalsamfunn og samfunnet for øvrig. Man føler seg tynget av samfunnets underliggende holdninger – holdninger man ikke ønsker å møte – og derfor velger en av disse veiene for å unngå. Dette åpner opp for en av de vanligste erfaringene blant skeive: ensomhet. Som fører mange til å leve et dobbeltliv der identiteten ikke er integrert i det faktiske livet man lever – alt i håp om å passe inn eller for å beskytte seg selv.
Algoritmenes makt
Dette fenomenet blir sterkere av det moderne laget av sosiale medier som er styrt av algoritmer. Sammenhengen mellom Meta og konservativ politikk i USA er et annet eksempel på moderne strukturell diskriminering og sosial kontroll. Bevissthetskampanjer eller innhold om skeiv identitet var, og er fortsatt, flagget som politisk innhold av Meta, som gir det lavere ratings og hindrer det fra å bruke ads. Siden algoritmer foretrekker innlegg som trigger de sterkeste følelsene, ser vi istedet at homofobisk innhold spres raskere siden det engasjerer begge sider, de som er enige, og de som er uenige. I motsetning ser vi at innhold som støtter det skeive miljøet spres på grunn av kampen som foregår i kommentarfeltet, der hatefulle ytringer og støtte til de skeive møtes for å slåss. Dette skaper digitale skyttergraver, der folks skeive identitet blir lett bytte for ufiltrerte meningsytringer, frykter og usikkerheter, uttrykt som profaniteter og personangrep, ofte fullstendig løsrevet.
Samtidig er vi fullstendig blinde for det faktum at vi debatterer noens rett til å eksistere, og som virkning, vår egen rett til å eksistere, siden du aldri er langt unna å være en minoritet i noen deler av din identitet. Dette viser en frakobling angående det at de fleste av oss føler på lignende usikkerheter, bærer en frykt for å bli ekskludert, men også livserfaringer som kunne ha ført oss nærmere forbi narrativene. Resultat er at de ekskluderte ekskluderer andre, og hatet begynner å hate. Den elskende siden ved Pride og den skeive bevegelsen kan ende opp med å hate samfunnet og forandre sitt syn på verden med bakgrunn i det fiendtlige miljøet de har levd i. Vi sitter da igjen med samfunnet som vi nå ser starten på: der sosial ekskludering øker på alle områder, og det som anses som akseptabelt, er lengre unna det som er autentisk og nærmere tragikomiske karakterer som reflekterer forskjellige faser ved menneskelige reaksjoner. Reaksjoner til livet, til utfordringer, til frykter og traumene som vi alle møter
Denne digitale fiendtligheten gjør oss blinde til det underliggende spørsmålet: hva er det vi forsvarer?
Mange av oss ender opp med navlebeskuende perspektiver som fjerner oss more og mer fra virkeligheten som foregår i samfunnet. For eksempel, å forsvare machomannperspektivet at “sterke” menn ikke gråter, og at homofile menn truer maskulinitet. Folk ender opp med å forsvare en usunn undertrykkelse av følelser som en misforstått form for styrke, som påvirker unge gutter som vokser opp. Mange unge gutter føler at det er feil hvis de er i kontakt med sin indre verden, som skaper den samme dynamikken med indre hat mot det naturlige, som gjør dem sårbare for polariteter som “manosfæren”. Polariteten fores av konsekvensene av mangelen på et sunt rom til å utforske identitet, samtidig som det opprettholder en skadelig stereotype. Dette skaper briller som er farget av ekkokammeret som algoritmene har skapt, og som de ser verden med. Alt er designet av opportunistene i manosfæren for å bekrefte deres narrative sannheter. Det gjør mange unge gutter, men også jenter, lette bytter for den homofobiske polen av #Pride debatten. Et klart tegn på polarisering er når “sunn fornuft”, å være i kontakt med oss selv og vårt moralske kompass plasseres i baksetet, mens begge sider fokuserer på å forsvare sine argumenter, som om vi er i en skoledebatt.
Selv når magefølelsen din prøver å utfordre deg, før du trykker “send” på kommentaren din, forsikrer du deg selv om at du forsvarer noe. Å poste en kommentar som du aldri hadde sagt til noens ansikt, men som nå har blitt en del av din nye interaksjon med den moderne verden, en del av deg, dine meninger og dine standpunkter. Mange ender opp med å forsvare narrativet de sympatiserer med, selv om de ikke fullstendig forstår det eller støtter det, med den tanken at det er noe hellig som er knyttet til kjerneverdiene av menneskelighet av din polaritet. Ved å gjøre dette krysser din atferd nå dine egne verdier for å forsvare det i kampen mot “det andre”. Dette kveler de sunne rommene som kunne fostret respekt og nysgjerrighet, og forer narrativene som dominerer alle sin tidslinje: at polaritetene øker, samfunnet er fiendtlig mot de skeive, at vi må velge side og at det er dette valget som definerer hvem du er som menneske og din plass i samfunnet.
En annen selvopprettholdene del av denne dynamikken er den provoserte “selvisoleringen” of den mishandlede gruppen, i dette tilfellet det skeive miljøet og dets støttespillere. Innenfor psykologi, når du har blitt mishandlet, og dine grenser har ikke vært respekter i lengre tid, er en vital del av healing å reetablere sunne grenser. Dette er hvor sosiale mediers “psykologifisering” kommer inn i bildet ved å oversimplifisere psykologiske konsepter og fore dem til det offentlige. Det første steget, ifølge dette narrativet, er å reetablere overdrevent snevre grenser for å betrygge nervesystemet, kroppen og en selv. For å gjøre dette kan du effektivt gjøre om på narrativene dine om verden for healingsprosessen. Dette betyr ofte å sette dine behov først i dine handlinger. Med tanke på erfaringene mange skeive mennesker har opplevd, føles dette naturlig og er et sunt første steg i healingprosessen. Problemet oppstår når man mistolker dette som en livsstil, og som en linse for å tolke verden.
Ved for eksempel å bare omgi deg med andre som du er fullstendig komfortabel med. I praksis betyr dette ofte “folk som deg selv”, mens det ekskluderer folk som utfordrer ditt nye narrativ, til og med familie og venner. I dette tilfellet kan det bety heterofile folk og alle som ikke er helt med på polariseringen ved #pride bevegelsen. Denne tankegangen, hvis man ikke er seg bevisst, fører ofte til at man behandler alle som er uenige som fiender. Dette kveler nuanser i samtalen mellom deg og dem. For eksempel et familiemedlem eller en venn som er ukomfortabel med forandring eller sier imot en spesifikk offentlig handling, blir satt i samme bås som ekstremister. Å kalle moderate kritikere eller til og med folk som stiller et spørsmål fra et majoritetsperspektiv for “homofober” med det formålet å forsvare din rett til å eksistere ved å prøve å svekke fordommer resulterer ofte i det motsatte, at det overbeviser noen om at de ikke har noen plass i samtalen, osm dytter dem mot de ekstemene vi hevder å slåss mot.
La oss se på dette gjennom linsen til en av de vanligste diskusjonene rundt #pride. Det at noen reagerer på det de anser som overdrevent seksualiserte uttrykk under Pride. Det stiller spørsmålstegn ved en handling i en større helhet, men kan vi se på dette objektivt i konsteksten av skeiv identitetshistorie? Denne reaksjonen anses ofte som en trussel og tolkes som kritikk mot større skeiv identitet, som stenger ned den legitime debatten og visker ut linjene mellom å kunne heve bekymringer innenfor eller mot gruppen og å true gruppen. Dette resulterer i den samme sosiale kontrolldynamikken innenfor en homogen gruppe med skeive folk, der den aksepterte meningen, uttrykket og/eller handlingen blir smalere. Dette begrenser følelsen av frihet som bevegelsen opprinnelig representerte, etter år med å ikke passe inn, som ofte fører til en enda dypere sorg for de som erfarer indre sosial kontroll og avvisning. Dette resulterer i at vi ser all kritikk bli kalt fordommer på en større skala, som forsterker polariseringen og kanselleringskulturen som underminderer inklusjonen som beveglsen hevder og ønsker å forsvare.
I dagens mijø og med tanke på historien med at “offentlig anstendighet” har blitt brukt til å kontrollere det skeive miljøet, som allerede har blitt nevnt i denne artikkelen, så er ikke dette et lett tema. Akkurat hvor linjen i seg selv går, er bestridt: det en person anser som nøytral kritikk av atferd, spesielt fra et priviligert majoritetsperspektiv, kan en annen anse som sosial kontroll eller en familiær pretekst for å angripe deres identitet. Derfor må vi anerkjenne at denne prekonteksten står foran enhver versjon av dette argumentet hvis vi vil håndtere den anspentheten i stedet for å anta at den vil forsvinne. Dette fører fram det inklusive rommet som trygt holder dualitet.
I en terapeutisk prosess av å heale fra mishandling er det neste steget å fjerne begrensninger steg for steg og å invitere og inkludere nye “trusselelementer” for å sakte bygge toleransen og berike verden med nye perspektiver. Dette betyr å bevege seg sakte men sikkert tilbake til sunne grenser, og det anses som et viktig steg for å leve fri fra frykt. Et steg som ofte glemmes i vårt selvrealiseringsfokuserte samfunn, der makten av fellesskap har sunket over tid. Dette er hvor det skeive miljøet har vist massiv styrke i flere tiår, som storsamfunnet har mye å lære av.
Skeive miljøer vokste og forbigikk digitaliseringen av verden, fra små rom bak skjulte dører til massive og inkluderende festivaler, parader, kulturplasser og barer globalt. Utelivet har alltid vært spesielt for det skeive miljøet, siden å vise kjærlighet var og er fortsatt kriminalisert i det offentlige mange steder i verden. Dette forklarer hvorfor å sette spørsmålstegn ved seksualisering i Pride ofte anses som en trussel til skeiv identitet, fordi det forbindes med ytringsfrihet og kjærlighet, en universell rettighet. Fortsatt i liberale byer opplever mange å bli seksualiserte som lesber, voldelig mishandler som homofile og trans for deres uttrykk, som gjør trygge rom for å uttrykke affeksjon essensielle og hellige for miljøet. Som for eksempel lesbiske barer, badstueevents for trans personer eller homofile barer for menn, som forsikrer trygge rom for disse marginaliserte gruppene. Mange beskriver dette som “å komme hjem” etter å ha levd et undertrykt liv på ytterkantene av det heteronormative samfunnet. Der mange andre miljøer mangler diversitet, er selve naturen til det skeive miljøet å invitere folk fra hele verden, med deres skeive identitet som deres adgangskort. I dag er mange samfunn åpne for utvidede LHBTQ+ identiteter og deres allierte. Dette har åpnet for kraften av enhet forbi polariteter, som skaper rom der trange grenser flyttes for å åopne rom for å heales med andre. Ved å organisk interagere med andres historier utvider og potensielt utfordrer du din egen, alt i et trygt rom av enhet bak banneret av “lik kjærlighet”. Dette knytter folk basert på deres livserfaringer mer enn kjønn eller seksuell identitet. Det knytter folk gjennom deres liv, deres menneskelige aspekt.
Kraften av narrativene i å kontrollere massene ligger i å skjule majoritetsholdningen og å holde det midtre trygge rommet for uprosesserte refleksjoner skult. Her har en eksistensiell rettighet blitt transformert til et narrativ og en debatt, der vi kan jobbe med samhold og å snu trenden. Dette er hvor historiefortelling kommer inn i bildet, og kraften ved å løfte frem historier fra det skeive miljøet er enda viktigere.
Pride-bevegelsen startet som en reaksjon til at en polaritet raidet Stonewall Inn, en bar for homofile i New York, 28. juni 1969. Lokale skeive, støttespillere og BiPOC (svart, urfolk eller mørkhudet)-ikoner som Marsha P. Johnson, Stormé DeLarverie og Sylvia Rivera kjempet tilbake og protesterte i fem dager (Stonewall-opprøret). Dette førte til den første Pride-paraden påfølgende år, der de organiserte “Christopher Street Liberation Day”-marsjen, som engasjerte tusenvis av folk til å masjere 15 blokker til Stonewall Inn. Det var en marsj som demonstrerte mot diskriminering i bolig- og arbeidsmarkedet og et rom der folk kunne vise stolthet for den de var. Pride-bevegelsen vokste, og i Norge kom de første tegnene med en marsj bak et skeivt banner som en del av 1. mai-toget i 1974. Det følgende året, 1975, var de første Pride-feiringene og paraden i Oslo, som sammenfalt med 25-årsjubileet til Det Norske forbundet av 1948 (DNF-48, forløperen til FRI). Over de neste tiårene fortsatte bevegelsen å vokse, fortsatt først og fremst en marsj av det skeive miljøet, før vi fikk en eksponensiell vekst de to siste tiårene. Mange tilegner denne veksten til historiefortelling fra popkultur som Will & Grace, Glee ogThe L-Word, som oppnådde suksess i å knytte forbi miljøet og brakte representasjon til hovedscenen, framfor som sidekarakterer. Modige historiefortellere hjalp også ved å dele deres identitet på verdensscenen, som David Bowie and Freddie Mercury, midt i AIDS-krisen på 80-tallet. Med dem vokste Pride-bevegelsen forbi det skeive formålet fra 90- og 2000-tallet til at Pride representerer den eksistensielle retten til “lik kjærlighet”.
I Oslo vokste det skikkelig etter at Oslo var hostby for Euro Pride i 2005 and 2014, der det førte til kampanjer som 2017s “Walk for me”-kampanje initiert av FRI (Forening for kjønns- og identitetsmangfold). Der kunne du gå stolt for noen som ikke anså det som trygt. Dette transformerte Pride-paraden i Oslo til et landsdekkende spetakkel der mer enn 100,000 mennesker gikk de siste årene, og mange flere feiret, observerte og så på fra nær og fjernt. Lignende utvikling har blitt sett over hele verden, hvor f.eks. i Budapest, Ungarn, på deres 30-årsjubileum for #pride, samlet det seg mer enn 200,000 mennesker. På tross av at den ungarske regjeringen forbø marsjen ved å referere til barnevernlover og truet med ansiktsgjenkjenning for å straffe deltakere. Dette gjorde Pride-paraden i 2025 til Ungarns største demonstrasjon mot regjeringen på mange år og satt standarden for et historisk maktskifte året etter.
Pride over hele verden har skapt et rom der folk føler seg komfortable med å være en del av det til varierende grad, uten å dømmes men med invitasjon, der du kunne komme med din uprosesserte perspektiver og tillate at disse vokste organisk. Takket være størrelsen på paraden har den også gått inn på de som er skeptiske eller identifiserer seg med den andre polariteten. Dette bidro til å utfordre deres syn og narrativer, og tok forhåpentligvis på den indre konflikten som ligger bak deres holdninger, som eksemplet med Ungarn har vist det siste året. Forbi paraden, har de fleste store byer i verden, inkludert Oslo og Budapest, et større program som en del av Pride-måneden, som inkluderer mange tilstelninger som filmvisning, debatter, kunstutvisning, danseshows og fester for alle aldre, bakgrunner og perspektiver. Vi feirer diversiteten til det skeive miljøet og menneskeheten som helhet og står forent i en kamp basert på prinsippet om at “ingen er fri før alle er fri”.
Nå som enhet og fremskritt utfordres av den økende polariteten som øker splid og distraherer oss inn i isolasjon, apati og hat, uavhengig av vårt perspektiv, har vi et ansvar for å reagere og zomme ut for å bevare det rommet der alle er inviterte og stolthet overvinner fordommer for å knytte oss forbi kraften av polariserende narrativer. Fordi inklusjon er en handling som kontinuerlig opprettholdes av oss alle, forbi hardt tilkjempede milepæler som lovgivning om skeive rettigheter, Pride-flags som flagrer i vinden over hele landet og regnbuefargede merker. For at forandring skal vare må majoriteten ta ansvar for å opprettholde det inklusive rommet, siden risikoen er mye lavere for majoriteten. Der vi engasjerer oss i dypere samtaler i slike rom, forbi gimmicker i sosiale medier, og våger å lytte mer enn vi deler og holder rom for at dualiteten ved forskjellige narrativer og perspektiver er like sant på samme tid. Vi profitterer alle fra et samfunn med et trygt rom til å utforske vår identitet og forme våre perspektiver sammen.
Så la oss fortsette å løfte frem skeive historier, strippet for kontekst, der levde erfaringer knytter oss gjennom hjertet og “lik kjærlighet”, uavhengig av hvem du er eller hvem du elsker.
"Husk at dette handler om noens liv og eksistens" Vikram Kollmannskog, forfatter og professor i Gestaltterapi ved Det Norske Gestalt Institutt
Se hele dokumentaren
Jahira 
Noah 
Kathrine 
Sven Camillla 
Aksel 
Momo 
Sergio Martine